Monthly Archives: oktober 2014

Det går opp åsså går det litt ned igjen

387374-10-1258938862224

Jeg sitter her alene og plutselig bare renner tårene. Tankene spinner rundt alt hva jeg har vært igjennom og jeg blir helt overveldet av følelser. Det knyter seg i hjertet mitt og det føles nesten som om jeg ikke får puste. Vil ikke tenke, prøver å skyve det vonde bort, men det er for sent. Hjernen min er full av tanker og glimtene fra det siste året kommer fort.

Først når jeg fikk diagnosen slengt i ansiktet 05. november 2013. Alene på Kragerø sykehus, bilturen hjem husker jeg ingen ting av. Alle telefonene rundt til familien, tårene som rant ustanselig. Hva skjer nå? Hvorfor skjedde dette meg?

Cellekurene, smertene, kvalmen, redselen alt skyller inn over meg, overtar kroppen min og engletårene, jeg kaller dem det fordi de er så store, renner stille nedover kinnene mine, jeg gjør ikke noe forsøk på å tørke dem bort. Så dødsommen, som et helvete på jord oppleves dette. Legen som er så arrogant, mannen min som gråter slik jeg aldri har sett han gråte før, smerten står skrevet i ansiktet hans som jeg nesten ikke kjenner igjen. Pappa som gir meg en klem, den første på 30 år tror jeg, tårene i øynene hans. Åhhhh det gjør så vondt å se de som er glad i meg gråter sånn!. Ungenes sjokk når jeg forteller at de skal miste meg, Thomas som banner, skriker og slår i veggen, hvor vondt var det ikke for han å være alene i Stavanger? jentungen som skjøv meg unna, var sint og skarp, hvor vondt var ikke det å se henne gå her og være så redd?

Operasjonen, stentet i halsen som nesten tok livet av meg. All kvalmen, spyingen, smertene. Herregud så nære det var og så mye jeg har tålt. Det skulle nesten vært på film så folk faktisk forstod hvilket helvete dette har vært. Alle som opplever kreft har et helvete. Ingen skjønner før man har vært der selv. Du er redd hele tiden, samtidig så kjemper du en kamp som er helt vill. Og det er greit å kjempe dersom utgangspunktet er rettferdig, men det føltes som om jeg var dømt på forhånd, derfor ble kampen ekstra voldsom.

Hjelpe seg som jeg gråter. Hele kroppen er sår og vond og jeg bare sitter å hikster. Skjønner ikke hva som kom over meg. Sorg og glede om hverandre. Glede fordi jeg har begynt å jobbe igjen, sorg fordi jeg hele tiden blir påminnet sykdommen min pga utfordringer når det gjelder mat. Liten forståelse hjemme at jeg faktisk fortsatt er preget av sykdommen, men det er en forventning til at nå er alt ved det gamle. Det blir det aldri. Jeg er endret som person og ingen ting vil bli som det var før. Det må det være forståelse for. Pr i dag er det ikke det.

Alle sier jeg har vært så sterk og det har jeg kanskje, men det tror jeg mange ville vært. Det kommer til et punkt at det eneste valget du har det er å være sterk. Samtidig har jeg vært livredd. Jeg har aldri vært så redd ihele mitt liv. Det å få beskjed om at jeg snart skulle dø gjorde at jeg fikk helt panikk. Det var helt absurd egentlig. Jeg ville ikke dø, jeg skulle ikke dø, men noen fortalte meg at jo det skal du!

Livet mitt er helt annerledes. Jeg lever mer enn før og nå kjenner jeg at tiden går altfor fort. Jeg ønsker den skal stanse opp og gå sakte fordi jeg vil nyte mer. Jeg vil ikke at ting skal gå så fort. Nå ønsker jeg bare å være sammen med venner og kose meg.

Så gråter jeg igjen….tårene lager våte flekker på lårene mine, men det føles ikke så ille nå, det måtte ut bare tenker jeg. Jeg er heldig. Jeg lever!!! Tusen takk hvem det nå enn var som sørget for at jeg har kommet dit jeg er i dag. ❤ ❤

Advertisements
Categories: Livet mitt | 6 kommentarer

«Kontroll» på Ullevål

Ja jeg skriver «kontroll» i «» tegn, fordi jeg trodde det var det jeg skulle, det var ihvertfall det som stod i innkallelsen min 🙂 det det var var en 20 min samtale med kirurgen som opererte meg, helt greit. Jeg fikk gitt han en klem og en blomst som han tydelig ble rørt av og fikk også litt mer informasjon rundt selve inngrepet.

Ved spørsmål fra meg om hvorfor de måtte fjerne så mye svarte han at de alltid har en sikkerhetsradius rundt en svulst fordi om de skulle finne på å skjære i en svulst eller vev som har kreftceller i seg, ja da har man driti seg ut. Da ville spredning vært et faktum.

Han var veldig tydelig på at hovedgrunnen til at jeg fikk operasjon var alder, min fysiske helse og min ståpåvilje. Han var imponert over at jeg allerede var i jobb og at jeg også hadde begynt å trene. Så det var godt å få litt skryt 🙂

Ellers sa han at jeg måtte får vaksine mot lungebetennelse fordi jeg har fjernet milten. Lungebetennelse for meg kan i verste fall bety døden, så den vaksine må jeg få ganske så fort. Det blir kontroll igjen i april og siden en gang per år i fem år. Først da regnes jeg som kreftfri.

Så snakket vi om brevet jeg hadde sendt hvor jeg klaget på behandlingen jeg fikk når jeg fikk dødsdommen. Han var veldig tydelig på at den behandlingen var under hver kritikk og at jeg hadde lært dem mye. De tok det til seg og det var det jeg var ute etter. Noe mer trenger jeg ikke.

En lang tur for en kort samtale, men Dr. Johannessen reddet livet mitt så det var fint å se han igjen.

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , | 4 kommentarer

Litt tanker rundt Rosa-aksjonen

10557169_592861197486563_3305335033322675128_n

Misforstå meg rett, jeg syns fokuset rundt brystkreft er fantastisk!!!!!!!!! Jeg har venner som har hatt/har brystkreft og jeg unner dem det aller aller beste, det er IKKE dette det handler om.

MEN……det finnes mange andre typer kreft som rammer oss mennesker hvor verken behandlingen eller prognosene er SÅ gode som hos de som får brystkreft.

Leveutsiktene etter diagnostikk og behandling har kontinuerlig bedret seg gjennom mange tiår. Dette skyldes blant annet økt bruk av mammografiscreening, som gir tidlig oppdagelse av sykdommen, og forbedrede behandlingsformer. Cirka 2/3 blir friske av sykdommen. 5-års overlevelse uten tegn til tilbakefall, alle stadier medregnet, er mer enn 80 %.

Brystkreft er den viktigste årsak til tapte leveår hos kvinner opp til 65 år og rangerer således foran både hjerte-/karsykdommer og ulykker. Ved utgangen av 2011 var det i Norge 38501 kvinner med diagnosen brystkreft.

Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av stadium. Fem års relativ overlevelse hvor sykdommen er begrenset til brystet (stadium I), er for årene 2008-12 99.1 %, mot 26.6 % hvis det foreligger fjernspredning på diagnosetidspunktet. Det er kjent at brystkreftpasienter har en klar overdødelighet i mer enn 20 år etter at diagnosen er stillet. Ett år etter operasjon er 96,9 % i live. Etter 15 år er 75,7 % i live. Det siste tallet reflekterer den adjuvante behandlingen midt på 90-tallet. Man ser ennå ikke effekten av adjuvant bruk av aromatasehemmere til postmenopausale, trastuzumab til HER2-positive eller bruken av taxaner. (hentet fra http://www.oncolex.no/Bryst/Bakgrunn/Prognose

Disse tallene er nettopp pga stort fokus på brystkreft og fordi det rammer så utrolig mange i løpet av ett år.

Min type kreft rammer ca 600 personer årlig, altså et minimalt tall i forhold til mange andre krefttyper, men samtidig viktig for oss som får den. Burde ikke alle som får kreft få den samme oppmerksomheten? Jeg mener ikke å sette de ulike krefttypene opp mot hverandre, jeg ønsker bare engasjement rundt flere typer kreft. Når kreft rammer så er det vondt og vanskelig uansett hva type det er.

Virker jeg furtete nå`? Det er ikke meningen. Jeg ønsker bare at alle skal få samme oppmerksomhet rundt sykdommen man bærer på. Jeg har forsøkt å lete etter personer med min type kreft, men finner nesten ingen, faglitteratur er det også mangel på, sykehuset i Telemark har ikke veldig god erfaring med dette, så man føler seg egentlig litt ensom.

Jeg tenkte på det når jeg så Kampen for livet, kanskje det burde vært deltakere med der med kreft som kanskje ikke var så vanlig? Jeg ønsker bare at alle skal få de samme mulighetene til å bli frisk, men jeg skjønner jo at å forske på en krefttype som rammer 600 ikke er forsvarlig rent kostnadsmessig som det å forske på noe som gjelder nesten 40000, men samtidig så føles det litt sårt……..

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , | 10 kommentarer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

Thomas Lønn

Et studieår i Vietnam og Ghana

HLNE

21 år gammel jente som trenger et sted å sortere tanker og følelser.

Erlend Elias

Stylist, make-up artist og foredragsholder, standUp show, Tv.

Som dagene går.....

mine tanker til deg

annesofiesblogg

mine tanker til deg

Bloghog.no

mine tanker til deg

Bare min!!!

En reise på godt og vondt....

TriGisle

mine tanker til deg

STJERNESTØV

Politikk, religion, foto, sport og litt til

Jorunn's WP

Mye rart i hodet, men får det ikke på skjermen via tastaturet

LillyCraft

I used to be in the past, but I'm not living there anymore

kontrovers.no

mine tanker til deg

Bloghog.no

mine tanker til deg

Lykkeliten

mine tanker til deg

Bjørnehiet

Hulebjørnens klan

Moseplassen

mine tanker til deg

Mormors klagemur

Med rett til å klage